Bunad - en særnorsk skikk

Norge er kjent verden over for bunader og folkedrakter, men hva er egentlig en bunad og hvorfor står denne skikken så sterkt i Norge?

Bunad og folkedraktens sterke posisjon i Norge henger sammen nasjonsbyggingsprosessen i Norge etter unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Den strekker seg imidlertid lenger tilbake til 1800-tallet med de sterke nasjonale strømningene innen kunst og kulturlivet.

Spesielt sentral var forfatteren Arne Garborgs hustru, Hulda Garborg (1862 - 1934), som i 1903 gav ut boken "Norsk Klædebunad". Denne gav grobunn for regionale rekonstruksjoner av gamle folkedrakter. Garborg skapte med dette skikken med bunader, slik vi kjenner den i dag.

Når det gjelder folkedraktkultur, er Norge sammenlignet med andre land i en særstilling. Eksempelvis er skikken ikke like utbredet i Sverige. Dette skyldes trolig at de nasjonale strømningene ikke har vært like sterke der som i Norge, og dette til tross for at man også i Sverige har hatt tilsvarende draktkultur på landsbygdene.

For at et antrekk skal skulle kalles bunad eller folkedrakt, må visse kriterier oppfylles. Disse kriteriene fastsettes av Bunads og folkedraktsrådet, også kalt bunadpolitiet av mange, på grunn av deres strenge regler. De definerer en bunad som en "klesdrakt som i større eller mindre er ei gjenopptaking av lokale folkedrakttradisjoner." En folkedrakt derimot er et "lokalt særmerkte klede som skilde seg frå samtidsmoten, og som var del av ein stadbunden folkeleg draktskikk med sine innarbeidde normer for uforming og bruk av kleda."

Man skal med andre ord ikke våge kalle en folkedrakt for en bunad, selv om definisjonen heller er noe uklar. Poenget er imidlertid at bunaden er en rekonstruksjon av en gammel folkedrakt, noe en folkedrakt ikke er.

Foto: Arild Finne Nybø