© 1999 - 2019 Skikk og bruk.no

Den "tørre trenden" - omsider på hell?

22.05.2016

Vinverdenen styres i stor grad av trender. Hvitvinsmarkedet i Norge er et godt eksempel på dette. I en årrekke har det vært "korrekt" at hvitvin må være tørr, ellers er den ikke drikkendes under noen (anstendig) omstendighet. Det var ut på 90-tallet at syrestramme, knusktørre chablis´er ble selve spydspissen mot 80-tallets halvtørre eksesser. Tørt ble høyt og fornemt, søtt ble lavt og folkelig. Men dette er kanskje ingen evigvarende tilstand. Til orientering kan det nevnes at champagne for 100 år siden var en kvalmende søt drikk - omtrent som en slapp sauternes.

 

Hvis det hviskes ord som Moselblümchen, Madonna, Blue Nun eller Reiler vom Heissen Stein bør du likevel fryse på ryggen. Godt hjulpet av et par lite flatterende presseoppslag ble germansk vin til slutt nesten like shady som landets "røde" bransje. Det kulminerte i frostvæskeskandalen i Østerrike i 1985, der en rekke produsenter i Burgenland ble beskyldt for å ha blandet dietylenglykol i vinene for å øke søthetsgraden. Hvis ikke det er vulgært, vet ikke jeg... Sakte men sikkert vokste det fram et forståelig folkekrav blant de vintørste i vårt land om at hvit vin skulle være tørr. Og i hvert fall ikke tysk-østerriksk.

 

På 2000-tallet er denne trenden kanskje i ferd med å snus. Nordmenns stadige voksende interesse for spicy og smaksrik asiatisk mat, kombinert med en betydelig økt vinbevissthet, har gjort at flere har fått ganene opp for lavere tørrhetsgrader. Økt toleranse for smaksrikdommen i Østens kjøkken har kanskje ført til økt åpenhet på vinfronten også. Den sterke maten harmonerer nemlig ofte med både smaken og aromabildet i særlig de tyske kvalitetshvitvinene fra Mosel-Saar-Ruwer og Rheingau, som kjennetegnes ved det vi kaller restsødme. Råstoffet her er ikke den beryktede lavkvalitetsdruen müller thurgau, men tvert imot fantastiske riesling, en syrlig, krevende drue som gir noen av verdens mest komplekse hvitviner. Sukkernivået i druene blir aldri særlig høyt i disse kjølige, marginale vinområdene, hvilket medfører lavt alkoholnivå og svært høy syre på grunn av rieslings beskaffenhet. For å bringe vinen i smaksmessig balanse lar produsentene det være igjen noe ugjæret søt druemost som demmer opp det høye syrenivået, en jobb alkoholen ville gjort i et varmere distrikt. Alkohol kjennes nemlig som fylde og sødme i munnen på begynnelsen av smakskurven (ta en slurk vodka og kjenn etter).

 

Den balanserende restsødmen i en frisk riesling kabinett eller spätlese blir som balsam for stakkars såre smaksløker, og nøytraliserer noe av den brennende effekten av vanilloidet capsaicin, som er hovedgrunnen til at chili smaker sterkt. Å drikke tørr vin når munnen står i brann derimot, er som å legge tørr ved på ilden.Ikke bare er smaken nyttig for å stagge bartesvetten. De florale og aromatiske duftene tysk riesling kan gi, harmonerer også utmerket med vanskelige og plasskrevende krydder og smaker i orientalsk mattradisjon, for eksempel ingefær, lime, sitrongress, kokos, karri og garam masala.Men disse tyske vinskattene får altså stort sett stå i fred på støvete polhyller mens folk stresser hvileløst omkring etter pallene med XL Les Grès og Tariquet. Vet folk hva de går glipp av? Det hjelper tydeligvis ikke at polet stadig oppgraderer sortimentet, for aldri har det vært så mye fantastisk tysk riesling å få. Men etter at tørrhetstyranniet slo ned i norsk hvitvinsmarked som reaksjon på mange års ukritisk konsum av billig skvipete Liebfraumilch, har hvitvin med restsødme nærmest vært tabu i Norge. Noe av grunnen er nok også at det i de senere år har blitt lansert en rekke knallbra alternativer til klassiske tørre hvitviner, som følgelig forlenger den "tørre trenden". Nord-Italia er absolutt i skuddet, og østerrikske produsenter fra Kamptal og Wachau har gjort kometkarriere med strålende tørre hvitviner på både riesling og nasjonaldruen grüner veltliner. Den nye generasjonen østerrikere har alt: kompleksitet, friskhet, balanse og lagringsdyktighet. Og nå altså helt uten frostvæske. Dette landets comeback som produsent av kvalitetsvin er intet mindre enn imponerende. Med klassisk germansk ordenssans og systematikk flakser den østerrikske ørnen nå opp som vinverdenens største fugl føniks. Men prisene har så smått begynt å svi.

 

Tysk vinindustri har vel fortsatt ikke lyktes helt med å riste av seg sitt imageproblem. Men mange spår en nært forestående glanstid også for halvtørr tysk kvalitetsriesling. Og her kan man virkelig gjøre noen fantastisk gode og leskende kjøp. Prøv for eksempel en av Georg Breuers viner til krabbene, eller en ungkabinett fra Dr.Loosen neste gang du spiser indisk. Sannsynligheten for aha-opplevelse er stor. 

Please reload