© 1999 - 2019 Skikk og bruk.no

Douro - den nye verdens europeiske satelitt?

22.05.2016

Hjertet av vinfenomenet Portugal har de senere år hatt ett ben i den gamle verden og ett i den nye. Nå er vi bekymret for at begge beina er på vei over i den nye.

Den ville og vakre Douro-dalen i Nord-Portugal er portvinens krybbe. Men området har også en sterk svakvinstradisjon. Ved innhøsting er det mange steder heller vilkårlig hvilke som går til portvinsproduksjon og hvilke som går til rødvin. Noen velger imidlertid å bruke druer med spesielle karakteristika til svakvin, for eksempel druer fra vinmarker i høyden, der druene modner sent og får høy syre og lavt sukkernivå, men druesortene er de samme. Som et av EUs definitivt fattigste land er Portugal et aldri så lite vinmirakel og har lenge hatt en enestående selvstendighet hva angår råmaterialet, som jo verden forøvrig blir mer og mer opptatt av. For landet er virkelig et sant overflødighetshorn av lokale høykvalitetsdruer.

 

La oss ta et lynkurs i noen av Douros viktigste røde druer:

 

1) Touriga Nacional: En slags psykopatdrue som likner på cabernet sauvignon i den forstand at den har en tendens til å overdøve andre druer den inngår i blanding med. Den har også et potensielt aggressivt tanninnivå som trenger å roes ned av andre druer, men den lar dem aldri slippe til så mye at du glemmer den. Touriga har også cabernets kombinasjon av mørk, søt fruktighet (ofte i retning av plommer) og ung, grønn vegetal friskhet. Og så har den et blomsterpreg som kan minne om fioler. Touriga nacional er toppdruen i Douro, men den gir svært lav avkastning fordi druene er så små. Dette har i løpet av de siste 30 årene ført til en viss motvilje mot nyplanting. Druenes størrelse er også grunnen til det høye tanninnivået, fordi det blir mye skall/stein/stilk i forhold til druekjøtt, hvilket gir umiskjennelig struktur og fasthet i vinene med mindre vinifikasjonen utføres på en sånn måte at dette unngås.

 

2) Tinta Roriz: Nord-portugisisk synonym for verdensberømte Tempranillo, hoveddruen i blant annet Rioja. Har variabelt syre- og tanninnivå, men snerper som regel godt i Douro. Aromatisk sett ofte jordbær- og bringebærliknende fruktighet, samt snev av krydder og blomster. Eiker pent her som i verden forøvrig.

 

3) Touriga Franca: Har kraftig aroma av morbær og roser og tilfører en eksotisk tone i portvinsblandingen. Har dessuten bra farge og tannin.

 

4) Tinta Amarela: Har en tiltalende te-liknende aroma og bra farge, men er kommet litt i miskreditt i Douro fordi den råtner for lett. Gir bra avkastning. Dyrkes med lovende resultater i sørlige Portugal.

 

5) Tinta Barocca: Bløt drue med tynt skall, gir god farge, men er ellers ikke så spennende rent aromatisk.

 

6) Tinto Cao: Drue med krydret til blomsterpreget aroma, litt avhengig av klimaet. Navnet betyr forøvrig "rød hund", og føyer seg inn i en underlig portugisisk tradisjon som går ut på å oppkalle druer etter dyr...

Rødvinsstilen i Douro har tradisjonelt vært karakterisert av fyldig mørk bærfrukt dekket av et klassisk eikepreg med aromaer som lær og krydder, gjerne i retning anis og lakris. Den gamle verdens to sluggere, Italia og Frankrike, er fortsatt de viktigste leverandørene av rødviner i slik tradisjonell stil. Douro har i mange år representert et spennende rimeligere alternativ til dette, men den fyldige, mørke bærfruktigheten har også gjort portugiserne til strålende viltviner som kan yte selv Rhône konkurranse. Douro har vært et senter i produksjonen av portugisisk kvalitetssvakvin, selv om også andre distrikter har begynt å ta seg kraftig opp. Middels fyldige til fyldige viner med fast struktur, integrert (gammel) eik og balanse mellom frukt og lagringsaromaer har lenge behaget konservative ganer. Men nå er det ting som tyder på at det bokstavelig talt går rett vest...

 

De senere årene har vi sett en stor debatt verden over om de moderne skifter i rødvinsstil, og da særlig den amerikanske vinkritiker Robert Parkers enorme innflytelse. Mange mener at enkelte produsenter i for eksempel Bordeaux har latt seg presse i en mer modernistisk retning for å behage hans gane og lettere kunne konkurrere med blant annet amerikanske produsenter. Fantastiske matviner prises dermed ut av markedet eller transformeres fra faste, syretørre, middels fyldige rødviner til mer kompakte, fyldige og saftige viner med fokus på mørk rødbærsfruktighet og mindre integrert eikearoma. Når eikepreget dominerer, er det gjerne ny eik som brukes, og aromabildet kuppes av ristet brød og rostet kaffe.

 

I Frankrike og Italia er det sterke konservative krefter som bremser denne utviklingen og prøver å tviholde på vinområdenes egenart. Likevel ser vi at stadig flere produsenter i kjerneområder som Bordeaux, Burgund og Toscana går over til en stil som er mer i tråd med de modernistiske smakspreferansene. Ta for eksempel en Burgund-produsent som Charlopin-Parizot. Deres kompakte stil får gjennomgående mistenkelig panegyriske omtaler i Parkers smaksnotater. Og ingen tvil om kvaliteten, men stilen beveger seg etter min mening stadig lenger vekk fra burgundernes syrefriske slankhet og klassiske nese av jordbunn og fargerikt høstløv i begynnende forråtnelse...

 

De senere årene har inspirasjon fra den nye verden for alvor også nådd Douro, denne vinverdenens mest spektakulære dal med sine agronomisk håpløse åssider - kunstferdig frisert av bøndenes terasserte parseller. I Australia har man i en årrekke bløtgjort cabernet sauvignons atferdsproblemer ved å utnytte dens søte solbærsaft-potensial i vinifikasjonen, gjerne piffet opp av pepperfruktigheten til syrah (shiraz). Det samme er portugisiske vinbønder i ferd med å gjøre med touriga nacional, som altså deler mange av cabernets karakteristika. Det er ikke vanskelig å se de kommersielle mulighetene i denne tendensen, og fristelsen er nok stor for et fattig land. Men undertegnede - og mange med meg - vil advare mot at Portugal blir den nye verdens satelitt i Europa, slik Douro de siste årene er blitt beskrevet som.

Please reload