© 1999 - 2019 Skikk og bruk.no

Slutt å tipse, nordmenn!

20.05.2016

 

Jeg hater skjulte kostnader. Det ergrer meg å bli belastet med å betale ti prosent mer enn den oppgitte prisen på mat, drikke, transport eller losji - særlig hvis tipsingen blir betraktet som nødvendig og selvsagt.


KJØPER MEG VELVILJE. Jeg setter ikke pris på den ekstra utgiften. Jeg forventer at det allerede svulmende beløpet også dekker de ansattes lønn. Jeg er likevel følelsesmessig usikker nok til å lide under misnøyen fra dem jeg omgås - og fra de ansatte. Men jeg grøsser over det ekstra, etter min mening uberettigede, utlegget. Det kan ødelegge en ellers fin opplevelse. 

 

For jeg er klar over at jeg egentlig kjøper meg velvilje. Brukerne betaler. 

 

Flere har muntert antydet at jeg er gjerrig. De viser til artikler i ukepressen som fastslår at mannlig sparsommelighet er usexy. Det å nekte å tipse - eller ikke å gi nok - later til å være beviset på dette kjedelige personlighetstrekket. Jeg prøver å si at dette kanskje ikke bør gjelde når man tar drosje eller nyter et måltid ute. 


Rikdom er makt.

Maskulin makt blir ofte ansett som seksuelt attraktivt, og rikdom har til alle tider vært et viktig symbol på makt. Å tilkjennegi dette gjennom de ekstra myntene eller sedlene kan opplagt oppfattes som å briske seg seksuelt. 

Jeg er middelaldrende. Jeg behøver bare å se meg i speilet eller sjekke bankkontoen min for å få vite min attraksjonsverdi. Hvis jeg trengte å supplere og betale for sosiale symboler på seksuell underdanighet, ville jeg foretrukket å være mer direkte. Jeg ønsker ikke å bli presset til å betale for en post som ikke står på regningen. 


Betaler personalets lønn.

I noen land overlever betjeningen selvsagt på tips de mottar. En kelner som jeg snakket med i New York, ble betalt bare to dollar i timen. Dersom en kunde ikke etterlot seg de forventede 15 prosent i tips, ville kelneren følge etter ham og kreve resten. Og sikkerhetspersonalet i restauranten ville bakke ham opp. Det ble forventet at kunden bidro til å betale personalets lønn. Dette følger ikke det seksuelle mønsteret, men heller snarere mot et gjenstridig føydalsystem. 

Andre steder kan det å etterlate tips oppfattes som en fornærmelse. I Japan, hvis ekstra service er påkrevd, er det vanlig å ordne det i forveien og gi en liten sum på forhånd - som en høflig gest. Penger som legges igjen etterpå, vil normalt bli levert tilbake. Regningen utgjør rett og slett den totale prisen. Betjeningen er betalt for å være dyktig. 


Adelige vaner.

Tipsingens opphav antyder dens plass i samfunnet. Datton Conley nevner 1700-tallets "for å sikre prompte service"-glass i engelske kaffehus, men også adelens vane i middelalderen - å kaste mynter til tiggere på veien "for å sikre trygg passasje" ("Tip Jars and the New Economy", The Chronicle 3. januar 2003). 

George Orwell påpekte i "Homage to Catalonia" fra 1936 at tipsing var blitt avskaffet ved lov på høyden av den anarkistkontrollerte revolusjonen i Barcelona: "Kelnere og inspektører så deg i øynene og behandlet deg som en likestilt. Underdanige og selv høytidelige uttrykksformer var midlertidig forsvunnet. 

"Mønsteret av særbehandling, underdanighet og tiggere tyder på at tipsing er for den som tipser: Tipsingen definerer hans eller hennes klasse på en gunstig måte. 


Betalingsformers innvirkning.

Conley viser til den tyske sosialfilosofen Georg Simmel, som skrev om betalingsformers innvirkning på sosiale relasjoner. Simmel anga et kontinuum av måter å gjøre opp på - fra å betale i naturalier (arbeideren tjenestegjør i bytte mot mat, losji og beskyttelse) til betaling pr. enhet (arbeideren bærer risikoen: Dersom produktet eller deler av det har mangler, taper arbeideren), timebetaling og lønn. 

Etter Simmels syn representerte denne utviklingen en humanisering av arbeidskraften, siden arbeidere fikk kontroll over faktorene som påvirket deres inntjeningsevne. Conley anfører at tipsing er et stort tilbakeskritt - på linje med den føydale "avhengigheten av husbondens gavmildhet". Og siden husbonden er både arbeidsgiveren og kunden, tjener det til å splitte arbeiderens lojalitet. 


Vil oppnå noe.

Så arbeidere kan godt være vennlige mot kunden, alt mens de holder en fasade av overentusiastisk høflighet med et anstrøk av erotisert fremferd, akkurat nok til å sikre at kunden kommer igjen eller kjøper mer. 

Men dette er bare rettet mot å oppnå mer i tips. Conley nevner at det ofte kan innebære ekstra varer, fri servering, en redusert pris - alt for å øke inntekten. Og hvorfor ikke? Tipsing garanterer et inntektsgrunnlag, uavhengig av lønnen. 

Det oppmuntrer til underdanighet på den ene siden og uærlighet på den annen side. 

Vennene mine er uenige med meg. Jeg tar det hele for alvorlig: Tipsing er bare "noe du gjør". Den sosiale konteksten som jeg setter det inn i, er ikke relevant i dagens samfunn. Det er hyggelig å gi tips. Det er høflig. 


Tipse dataselgeren?

Men er det høflig? Kan du forestille deg at du tipser legen din? Eller kunne det virke litt fornedrende? Hva med bussjåføren? Neste gang du kjøper en PC - anbefalt av selgeren i butikken til et spesialtilbud på 8000 kroner - vil du bli fristet til å legge igjen 800 kroner ekstra i tips? 

Har det noen gang falt deg inn å plusse på ti prosent på regningen fra kjøpesenteret for å belønne de deltidsansatte, lavtlønnede kassaekspeditørene? Hvor går skillet mellom hva som er tipsverdig service og hva som ikke er det? 

Hvorfor drosjesjåføren og ikke bussjåføren? Hvorfor personen i baren, servitøren på kafeen, hotellets pikkolo - og ikke resepsjonisten, butikkselgeren eller en vinmonopolansatt som anbefaler en herlig vin? 


Forestilling om underdanighet.

Har vi innerst inne fremdeles en forestilling om hvilke jobber som er underdanige og "gjør krav på" småpengene våre - slik at vi føler oss moralsk skyldige hvis vi holder på dem? Og er vi "gjerrige" fordi vi slutter oss til dem som er mindre gavmilde eller ikke har råd til å betale ekstra - og derfor burde servere i stedet for å bli servert. 

Hvis det er slik - og jeg har mistanke om at det er slik - hvordan i all verden er så denne kulturen, med alle dens regler om hvem som skal tipses og hvor mye, blitt en så akseptert og underforstått del av dagliglivet i Norge - et samfunn som nettopp er stolt av sin prinsippfaste streben etter likhet, rettferdig lønn og å komme til livs fordommer overfor klasse, kjønn og rase? 

Hvordan er tipsing nesten blitt en moralsk krav i et slikt samfunn? Hvorfor forventer, aksepterer og gjør nordmenn dette? 


Ønske om aristokrati?

Eksisterer det muligens et ønske om å legge seg til den aristokratiske fortidens vaner, som vi kjenner fra Norges mer sofistikerte naboland? Er det et tidlig tegn på en snikende aksept for en totalt pengestyrt fremtid der "brukeren" betaler for alt? Skyldes det alt det oljedrevne testosteronet og - formodentlig - østrogenet? Eller redsel for å bli sett på som gjerrig og usexy av resten av den tipsende, hvite verden? 

Eller skyldes tipskulturen ganske enkelt et protestantisk gruppepress - behovet for å være som alle de andre? 

 

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Artikkelen stod opprinnelig i Aftenposten meninger 21.07.06.
 

Please reload