Tango og etikette
Et sted der tango danses kalles for en milonga, og tradisjonelt er det mannen som byr opp til dans. De mest innbitte argentinske milongueros vil rett og slett si nei dersom om en kvinne byr opp til dans. Disse mennene er gjerne de samme som holder tangokurs der de nekter å bli ført, og de er heldigvis en utdøende rase. På den annen side er det urettferdig å stemple alle tradisjonsbevisste menn som sjåvinister. En av de mest populære tangolærerne i Buenos Aires, Jorge Firpo, fastholder at milongaens regler inngår i en verdifull tradisjon som han har arvet av sine besteforeldre, og som han akter å føre videre. Forøvrig er alle Firpos kurs, også kurset teknikk for menn, åpne for kvinner.
Engasjering til dans kan gjøres på mange måter. I Buenos Aires foregår det som oftest ved cabeceo, det vil si ved øyekontakt og et lite nikk. Den praktiske verdien av denne gesten avhenger imidlertid av mange faktorer, blant annet at man har et klart synsfelt. Den mest plausible forklaringen på cabeceo, er at den beskytter mannens ego og kvinnens sårbarhet, eller vice versa. Poenget er at mannen slipper å gå den lange veien bort til en kostbar dame forgjeves, og kvinnen slipper å føle seg tvunget til å danse med en tulling hun ikke har lyst til å danse med.
Men cabeceo er ingen idiotsikker metode, og kan forårsake utallige misforståelser. Jeg vil tro at de fleste setter pris på en dansepartner som er modig nok til å komme bort og spørre om en dans, uten å være 100 % garantert en dans på forhånd. Hvis man vil danse må man ganske enkelt ta mot til seg og spørre noen. Enten man foretrekker et nikk, et smil, et mayday-signal eller et lidenskapelig slengkyss, må mannen uansett gå bort til kvinnen og geleide henne ut på gulvet. Allerede de gamle grekerne skjønte dette.
Selve entreen på dansegulvet bør betraktes som en del av dansen. Det er viktig at man går sammen ut på dansegulvet. Har man stor sans for partneren, kan man gjerne gå arm i arm eller hånd i hånd. Når paret stiller seg opp på dansegulvet og omfavner hverandre, skal mannen (eller den som fører), stå med ansiktet vendt i danseretningen, det vil si mot klokken. Mannens første skritt skal aldri være baklengs. Da er det fare for å kollidere med paret bak. For at dansen skal bli en god opplevelse, gjelder det å samle seg om å være til stede her og nå. Dansegulvet er sjelden et egnet sted til å redegjøre for sin politiske eller religiøse overbevisning, og prating under selve dansen bør begrenses til komplimenter og vittigheter. På alle dansegulv gjelder følgende mantra: Forget all your problems, groove will solve them!
Etter dansen skal mannen eskortere kvinnen trygt tilbake til hennes bord. Mannen går deretter tilbake til sitt bord. Eventuelt kan kvinnen invitere mannen til å slå seg ned ved bordet sitt, men hun er ikke forpliktet til å spandere drikkevarer, eller innta rollen som vertinne. Hun er heller ikke forpliktet til å danse mer med ham. Hverken kvinnen eller mannen er nødt til å si ja til enhver som ber om en dans. Men når du sier nei, bør det skje på en oppriktig måte, og ikke som et ledd i et intrigemakeri. Det er alminnelig høflighet at man ikke gjør seg unødvendig kostbar eller kokett, eller avslører sine imaginære lister over foretrukne dansepartnere. Kostbarhet gjennomskues raskt, og kan fort slå tilbake på en selv. På milongaene i Buenos Aires er det slik at dersom en kvinne sier nei til en mann som byr opp til dans, vil han aldri i sitt liv by henne opp igjen. De kan være venner i andre sammenhenger, men på milongaen vil han fokusere på andre damer.
På milongaer i Europa og i USA, hender det stadig oftere at en kvinne går bort til en mann og byr opp. En kvinne som vil by opp, men som ikke vil spørre direkte, kan benytte seg av den berømte kvinnelist. Hun kan tilfeldigvis havne i umiddelbar nærhet av en mann, og etter litt small talk er det gode sjanser for at han byr henne opp. Noen kvinner velger en annen taktikk, og setter seg i rekken for enslige kvinner nærmest dansegulvet. Da vet mannen umiddelbart at hun er tilgjengelig. Dette er en ærlig fremgangsmåte, men det ligger unektelig et resignert slør over blikkene til damene i den enslige raden.
En uskreven regel sier at dersom en mann og en kvinne ankommer en milonga sammen, er de reservert til hverandre inntil mannen måtte by opp en annen kvinne. Iblant hender det også at kvinner byr opp kvinner. Mer sjelden er det at menn danser med menn, selv om det trolig var slik tangoen begynte. I Buenos Aires, New York og andre storbyer, finnes egne milongays, danseklubber som er skreddersydd for de som foretrekker dansepartnere av samme kjønn. Det er vanligvis overskudd på kvinner på milongaen, men utover kvelden har det en tendens til å endre seg: Når siste dans spilles er det alltid for mange menn. Skulende menn som vipper på stolen i mørke hjørner, og kniver om siste dans med den siste vakre kvinnen i lokalet.
Teksten er et utdrag fra Fredrik Drevons bok, En dans på roser. "Argentinsk tango før og nå".