Har nordmenn misforstått tipsing?

Hensikten med tips er at kunden skal uttrykke tilfredshet med tjenesten som er blitt kjøpt. I Norge er det ikke en plikt å gi tips. Servitørpersonale i Norge lønnes etter faste tariffer, og de har etter forholdene god lønn.

Lønnsystemet for norske servitører er ikke sammenlignbart med land som har en dypt befestet tipskultur som Tyskland eller USA. I disse landene er tipsen en del av lønnen og derfor et innarbeidet prinsipp som en slags prestasjonslønn.

Slik er ikke systemet i Norge, og det er derfor kun nødvendig å gi tips når man føler man har fått noe ekstra. Det er for eksempel ikke påkrevet å gi noen slanter når man kjøper en kaffe på en kaffebar. Hadde flere vært klar over den enorme avansen på en kopp kaffe, vil de sluttet med det umiddelbart.

Imidlertid er det i Norge naturlig å tipse på bedre restauranter med profesjonelle rutiner for servicearbeid. Tips på mellom 5 og 10% av totalsummen er propert, men er det dårlig service, er ingenting i veien for å utrykket dette ved å ikke tipse.

Enkelte tipser også mer enn 10% på bedre etablissementer, spesielt i julebordsesongen. Man bør være klar over hva en slik praksis kan medføre; blaserte servitører som tar det som en fornærmelse å ikke bli tipset godt nok. Raskt kan serviørene glemme at de er der for kundens del.

Et annet moment er at tipsen i mange tilfeller omsettes svart. Trolig er det snakk om flere milliarder i året. Deler av tipsen er skattepliktig, men ofte går tipsen rett ned i svarte sluk. Enkelte restauratører bruker også tipsen for å senke sine lønnskostander. Når man tipser bør man være klar over dette.